Ka er på middagsbesøk hos Ipeks familie. En venninne av Ipek og Kadife var der også. Hun heter Hande. Under middagen pratet alle om kjærlighet, skaut og selvmord.
TVen stod på, og den viste direkte fra underholdningen på Nasjonalteateret. Visstnok skulle Ka lese opp et av sine dikt der i kveld, så han kom seg avgårde.
Der møtte han Necip, som var der sammen med de andre ungdommene fra det religiøse gymnaset. Ka fikk et hemmelig kjærlighetsbrev av han, som han ville at han skulle gi til Kadife.
Det ble vist mange sketsjer, og elevene fra det religiøse gymnaset brølte og kverulerte mot alt som skjedde.
Rektoren som hadde blitt skutt hadde akuratt dødd på sykehuset. "Men dette nedrige mordet skal bli det siste angrep på Tyrkia, og vår sekulære framtid", hevdet Sunay Zaim, en av skuespillerene. Soldatene hektet riflene av skuldrene og siktet rett mot publikum. Noen trodde kanskje at dette kun var en skremmende sceneeffekt. Ingen fikk røre seg, og de som gjorde det, ble skutt. Necip reiste seg opp, lik en ivrig elev som ville ha ordet.
Etter den tredje salven må Necip ha lagt merke til kulene som suste gjennom luften, og mistolket dette. To sekunder før han ble truffet, reiste han seg nemlig opp og ropte de ordene som mange etterpå husket: "Stans! Ikke skyt! Våpnene er ladd!"
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar